Visste du at antioksidanter ikke bare finnes i skallet på frukt, bær og grønnsaker? Selv om vi har godt av å spise antioksidantrik mat, er det kanskje enda mer fascinerende at kroppen vår har sitt helt eget, innebygde antioksidantforsvar – og det er mineralbasert!
Antioksidanter i mat har som hovedoppgave å beskytte planten de finnes i. På samme måte trenger kroppen vår sitt eget beskyttelsessystem for å håndtere de skadelige stoffene vi utsettes for hver dag. Dette systemet er avhengig av riktig balanse og tilstrekkelige mengder av viktige mineraler for å fungere optimalt.
Et balansert cellemiljø = et lengre liv for cellene
Hva er egentlig frie radikaler?
Hver dag dannes det reaktive molekyler i kroppen, ofte kalt frie radikaler eller reaktive oksygenforbindelser (ROS). De oppstår naturlig som en del av normal metabolisme, særlig i mitokondriene under energiproduksjon, men også ved immunrespons, fysisk aktivitet og eksponering for UV-stråling og forurensning.
Frie radikaler er ikke i seg selv skadelige. I moderate mengder er de viktige for blant annet signalering og immunforsvar. Problemet oppstår når produksjonen overstiger kroppens evne til å håndtere dem. Da får vi oksidativt stress, som over tid kan bidra til skade på lipider, proteiner og DNA.
Hva gjør egentlig en antioksidant?
En antioksidant fungerer som et reduksjonsmiddel. Den donerer elektroner til reaktive molekyler og gjør dem mindre reaktive, slik at kjedereaksjoner stoppes.
I biologiske systemer skjer dette ofte som overføring av et hydrogenatom (H•), som i praksis innebærer både et elektron og et proton. Det er likevel elektronet som er avgjørende for antioksidanteffekten, fordi det er elektronmangelen som gjør radikaler reaktive.
Det er derfor viktig å skille mellom:
- redokskjemi (elektronoverføring)
- syre-base-kjemi (protonoverføring)
Selv om protoner ofte følger med i reaksjonene, er antioksidantfunksjonen ikke det samme som å være en syre. Det er for eksempel lett å tenke at det er syren i sitronen som gjør at eplebitene ikke blir brune hvis du smører litt sitronjuice på, men det er det faktisk ikke. Det er sitronjuicens evne til å avgi elektroner som avgjør om den kan være en antioksidant eller ikke. Det finnes matvarer som ikke er sure som gjør dette, og det finnes sure matvarer som ikke gjør dette.
Kroppens egne antioksidantsystemer
Kroppen har et koordinert system av enzymer som håndterer reaktive forbindelser i flere trinn. Disse enzymene jobber sekvensielt og sørger for at reaktive molekyler enten omdannes eller fjernes på en kontrollert måte.
1. Superoksid dismutase (SOD) - første forsvarslinje
Superoksid dismutase er et kraftig enzym som omdanner det svært reaktive frie radikalet superoksid til hydrogenperoksid og oksygen – stoffer som i neste runde nøytraliseres av andre enzymer. Dette er en klassisk redoksreaksjon hvor elektroner flyttes mellom reaktive oksygenarter. For å fungere er SOD avhengig av mineralene kobber, sink, magnesium, jern, og – ifølge nyere forskning – også bor.
2. Glutation peroksidase
Dette enzymet spiller en avgjørende rolle i å uskadeliggjøre hydrogenperoksid og lipidperoksider, og gjør dem om til ufarlig vann ved hjelp av å donere elektroner. Glutation peroksidase er helt avhengig av sporstoffet selen for å fungere. Det beskytter også cellemembranene og samarbeider med vitamin E for å forhindre fettsyreskader.
3. Katalase
Katalase er en annen "oppryddingsenhet" som bryter ned hydrogenperoksid til vann og oksygen. Dette enzymet er avhengig av jern og er spesielt viktig i celler med høy metabolsk aktivitet, som lever- og blodceller.
4. Ferroksidase (ceruloplasmin)
Ferroksidase er et antioksidantsystem som regulerer jern ved å omdanne det fra en reaktiv form (Fe²⁺) til en tryggere form (Fe³⁺), slik at det ikke bidrar til dannelsen av flere frie radikaler. Ceruloplasmin, en type ferroksidase, er avhengig av kobber for å fungere effektivt.
Fra maten: vitamin C og E – et samarbeid
Antioksidanter fungerer i nettverk. Vitamin E beskytter lipider i cellemembraner ved å donere et elektron (eller et hydrogenatom) til lipidradikaler (lipid = fett). Når det skjer, blir vitamin E selv et radikal. Vitamin C kan deretter redusere dette radikalet tilbake til aktivt vitamin E ved å donere elektroner. Dette er et eksempel på hvordan vannløselige og fettløselige antioksidanter fra maten vår samarbeider.
Et balansert cellemiljø= et lengre liv for cellen
Når disse systemene fungerer som de skal, er miljøet i cellene mindre utsatt for skade. Et stabilt og balansert indre miljø betyr at cellene våre holder seg sunne lenger, noe som igjen kan redusere risikoen for sykdom, betennelse og tidlig aldring. Mineralbalansen spiller en avgjørende rolle her – uten nok av de riktige mineralene får ikke kroppen produsert eller aktivert de viktige antioksidantenzymene.
Referanser
Brigelius-Flohé, R., & Maiorino, M. (2013). Glutathione peroxidases. Biochimica et Biophysica Acta (BBA) - General Subjects, 1830(5), 3289–3303. https://doi.org/10.1016/j.bbagen.2012.11.020
Halliwell, B., & Gutteridge, J. M. C. (2015). Free radicals in biology and medicine (5th ed.). Oxford University Press.
Ighodaro, O. M., & Akinloye, O. A. (2018). First line defence antioxidants—superoxide dismutase (SOD), catalase (CAT) and glutathione peroxidase (GPx): Their fundamental role in the entire antioxidant defence grid. Alexandria Journal of Medicine, 54(4), 287–293. https://doi.org/10.1016/j.ajme.2017.09.001
Traber, M. G., & Stevens, J. F. (2011). Vitamins C and E: Beneficial effects from a mechanistic perspective. Free Radical Biology and Medicine, 51(5), 1000–1013. https://doi.org/10.1016/j.freeradbiomed.2011.05.017
Uriu-Adams, J. Y., & Keen, C. L. (2005). Copper, oxidative stress, and human health. Molecular Aspects of Medicine, 26(4–5), 268–298. https://doi.org/10.1016/j.mam.2005.07.015